Tandlæger, Tandlægerinder og Damer i Faget

1884 • Petra Lie kombinerte egenskape­ne kvinne og tannlege som den hittil eneste. Hun hadde etter en del vanskeligheter fordi hun tilhørte feil kjønn, endelig fått lov til å fremstille seg for eksamenskommisjonen og fått autorisasjon som norsk tannlege i 1872, 24 år gammel. Hun reiste på studiereiser i Europa, var den som introduserte bormaskinen i Nor­ge og etablerte i midten av 1870-årene egen praksis i Christiania. Hun hadde flere elever. Hennes mannlige elever ble invitert til NTFs stiftelsesmøte, hun ikke. Dette oppfattet hun nok som en ydmykelse, ettersom hun avslo da hun se­ne­re ble invitert til å ­være medlem. (Riktignok aksepterte hun å være kor­re­spon­de­rende med­lem de to siste årene før hun ­døde i 1907.)

I dette året ble stemmeretten utvidet til å gjelde menn over 25 år som betalte skatt av en viss minsteinntekt, etter å ha vært forbeholdt embetsmenn, handelsborgere og selveiende bønder. Mannlige tannleger hadde altså nylig oppnådd stemmerett i dette kronåret for foreningsstiftelser, da mel­lom mange ­andre Den nors­ke tandlægeforening og Norsk Kvindesagsforening ble stiftet.

Kvinner manglet adgang til det offentlige rom der samfunnet kan påvirkes politisk, men markedet for kjøp og salg av varer og tjenester hadde de adgang til. Kvinner kunne bli autoriserte jordmødre, de kunne ­løse håndverkerbrev og de kunne få anledning til å drive handel. Cecilie Thoresen hadde etter flere til­ba­ke­slag som den førs­te kvinne, fått anledning til å ta examen artium to år tidligere, og tillatelse til å studere medisin ved Det kgl. Fredriks Universitet fikk Helga Spångberg som den førs­te kvinne nett­opp i 1884.

Men kvinner hadde ­ikke adgang til å disponere pengene de tjente. De var avhengige av mannlig verge, dvs. at en far, ektemann, bror ­eller sønn i myndig alder, måtte undertegne ­alle dokumenter.

Norsk Kvindesagsforening ble stiftet med det langsiktige mål å skaffe ­like rettigheter for kvinner og menn. I førs­te rekke var det stemmerett som var tema. Foreningens initiativtaker var Gina Krog, men for at foreningen skulle fremstå som seriøs, var den førs­te formann en mann, stortingsrepresentanten Hagbar Berner.

Tannlegene kunne drive privat praksis, såfremt de hadde autorisasjon. Dette kunne de oppnå ved å fremstille seg for en kommisjon og avgi prøve på ­sine ferdigheter etter å ha gått i lære hos en autorisert tannlege. Da tannlegene sluttet seg sammen i en forening, var det kampen for å ­heve fagets anseelse som stod på dagsordenen. Ønsket var å komme bort fra autoriseringsordningen som var overført direkte fra håndverkerlaugene. Stifterne ville arbeide for at de som ble rekruttert til faget, skulle ha avlagt examen artium og at Staten skulle stå bak utdannelsen. Tannlegene ville plassere seg og sitt fag i det offentlige rom.

Med his­to­risk avstand til hendelsene er det ­ikke vans­ke­lig å forstå at NTF-stifterne gikk uten­om Petra Lie. De kjente godt til motstanden mot faget sitt, spe­sielt ved Det me­di­sins­ke fakultet. I kampen for undervisningssaken, var det for risikabelt å demonstrere at det dreide seg ­om et fag som selv kvinner kunne utøve.

1934 • Femti år se­ne­re hadde ­alle nors­ke borgere over 23 år stemmerett. Kvinner hadde adgang til det offentlige rom, men ­ennå ­ikke ubegrenset adgang til embeter. Statsrådet, diplomatiet, forsvaret og de geistlige embeter var unntatt. Det var vanskelige tider og stor arbeidsløshet. LO tillot ­ikke gifte kvinner å ta lønnet arbeid.

Tannlegenes fag var grundig etab­lert som odontologi og undervisningen foregikk i et nytt, moderne bygg på Lindern i Oslo. I tre-årsløp ble det her i landet utdannet 50 nye tannleger hvert år. I tillegg reiste mange til utlandet, især Tyskland for å skaffe seg utdannelsen. Det var hard konkurranse ­om studieplassene og kjønns- og fylkeskvotering ved studieopptak. ­Ikke over en tredel av kullet måtte være kvinner, og de tann­legefattigste fylkene ble tilgodesett. En mann fra Finnmark kunne komme inn med langt svakere artiumskarakterer enn en kvinne fra Oslo. Studentene betalte tusen kroner året i skolepenger i tillegg til at de måtte holde bøker, instrumenter og klinikklær selv. ­Noen statlig lånekasse for studerende ungdom var ­ennå ­ikke etablert, så mange hadde etter datidens pengeverdi en anselig bankgjeld når de skulle etablere praksis.

Av de 367 tannlegene som hadde oppnådd practicandi i Nor­ge i perioden 1928 – 32 ifølge Nils Bjerkes biografi, var 63 (17 %) kvinner. Av kvinnene arbeidet omkring 30 % i skoletannpleien. Tilsvarende andel av de mannlige var omtrent 10 %. Det er for­ståe­lig at mange av kvinnene unnlot å sette seg i større gjeld etter endt utdannelse. For dem som var gift, gjaldt samskattsystemet. Den kvinnelige parts inntekt ble lagt oppå ektefellens (noe som ble mer merkbart senere, da skatteberegningsgrunnlaget ble progressivt). Likevel, tannlegene både kvinner og menn, hadde mulighet for å oppnå en trygg økonomi i denne perioden, ­enda de fleste skulle lønne ­både kontordame og hushjelp.

1984 • Folketannrøkta var et 35 år gam­melt begrep. Odontologisk fakultet ved Universitetet i Bergen var ­ikke lenger ungt. Plikttjenesten var avviklet. Skoler for utdannelse av hjelpepersonell, «kontorsøsterskoler», hadde vært drevet siden midt på 1950-tallet. Kvinneandelen på studentkullene var økt til omkring 50 %. NTFs hovedstyre hadde hatt sitt førs­te kvinnelige med­lem siden 1895, ­Anne Johanne Søgaard, men ­noen kvinnelig president i foreningen hadde vi ennå ­ikke hatt. Ei heller ­noen kvinnelig fakultetsdekan i faget. Det var for mange tannleger i Norden. Stu­die­plas­ser ble nedlagt i Finland og Sverige. I Nor­ge vurderte man i dette året å redusere utdannelseskapasiteten. Det var hard konkurranse ­om de offentlige stillingene, men liten ­om studieplassene. Tannpleierutdannelsen med kull på 16 studenter, var tretten år gammel i Oslo. Det kom så langt at de som ­ikke kom inn på Tannpleierskolen, ble anmodet ­om å søke­ stu­diet isteden. Siden dette siste punktnedslaget er mye endret.